Ved årsskiftet skal det gjøres opp status og oppsummeres i det vide og brede. Året som er omme skal analyseres og belyses fra alle mulige vinkler. Her for et par dager siden stod det en liten nyhetsoppsummering i regionavisa. Det var en oppsummering av de litt mer rare nyhetene. Øverst på lista var det en sak som også har vært referert i norske media.
Her i høst har det gått en serie på TV som heter "Dancing with the Stars". Lignende serie har også gått på norsk TV, etter som jeg har forstått. Det er en del såkalte kjendiser som har vært med på en dansekonkurranse, og der seerne bes om å stemme på sin favoritt. Hver uke går så ett par ut. En av deltakerne har vært Bristol Palin. Hun er Sarah Palins datter. De fleste husker sikkert Sarah Palin, som var John McCains visepresidentkandidat ved siste presindetvalg.
67 år gamle Steven Cowan fra en liten by litt vest for delstatshovedstaden Madison hadde, som så mange andre, benket seg ved TV-apparatet for å bivåne ukens dansekonkurranse. Han hadde nok ikke de varmeste følelser for frøken Palin! Etterhvert som konkurransen gikk, ble han etter sigende mer og mer frustrert over det han kalte Palins mangel på talent. Det skal også nevnes at han inntok alkohol under seansen. Han var dyrt og hellig overbevist om at den eneste grunnen til at hun fortsatt var med i konkurransen, var politikk. Da det viste seg at Bristol Palin og hennes makker gikk videre i konkurransen også denne uken, var begert fullt! Han gikk ut, ble i følge kona borte i noen minutter, og kom tilbake med jaktrifla. Hvorpå han skjøt TV-en i småbiter!
Han opptrådte så skremmende at kona, stakkar, valgte å rømme huset og gå over til naboen, der hun ringte til politiet. Etter flere timers forhandlinger, valgte mannen å overgi seg. En nyhetssak på en av våre lokale nyhetsstasjoner om saken er lagt ut på Youtube. Her er linken: http://www.youtube.com/watch?v=JY8ZEFDGvMA&feature=fvw
I nyhetsinnslaget ser vi at mannen har problemer med å høre dommeren under varetektssaken. Kanskje ikke så rart at hørselen tar skade når man driver med å skyte TV-er innendørs. Jeg går ut fra at han ikke tok på seg hørselvern.... Han fikk umiddelbart forbud mot å være i besittelse av noe som helst slags våpen, og han har heller ikke lov til å konsumere alkohol. Og han må holde seg på god avstand fra kona!
En annen nyhetssak fra nevnte artikkel beskriver et veskeran utenfor Capitol-bygningen i Madison. En mann nappet en veske fra et eldre ektepar fra fra New Jersey mens de holdt på med å få tatt et bilde av seg selv foran bygningen. Uheldigvis for veskenapperen, ble bildet tatt i det vesken ble stjålet, og det eldre paret er foreviget, med veskenapperen klart og tydelig i bakgrunnen. Politiet ble vist bildet med en gang. De gjenkjente mannen, og han ble pågrepet umiddelbart, mens han fremdeles holdt vesken. Jeg vil tro han ble overrasket av Madison-politiets usedvandlige raske oppklaring!
Til slutt tar vi med historien om biltyven som skulle stjele en ambulanse. Tyven hadde nok hatt litt styrkedråper innenbords, for hans vurderingsevne kunne ikke ha vært helt på topp. Det viste seg nemlig at det kun var sjåføren som var ute av ambulansen et lite øyeblikk. Inne i bilen var det nemlig fullt mannskap av lege og ambulansepersonell. Ambulansen ble forsøkt stjålet på en parkeringsplass ved et skianlegg. Tyven kom seg ikke en gang ut av parkeringsplassen før han ble stoppet. Her i Wisconsin ble det gjort et nummer av at mannen ikke var fra Wisconsin, men tilhørende i nabostaten Illinois.....
Med disse "nyhetssakene" fra Wisconsin vil jeg ønske alle et riktig godt nyttår!
fredag 31. desember 2010
onsdag 22. desember 2010
Jul i Amerika, - og i Norge
USA er et av landene i verden med høyest andel kristne, eller faste kirkegjengere. Når man undersøker dette spør man et representativt utvalg hvor ofte de går i kirke eller et annet gudshus. I USA er tallet litt over 40 % av befolkningen, som er et formidabelt tall! I Norge er samme tallet på under 5 %.
Derfor er det for meg et stort paradoks at man er så livende redd for å støte noen med religionen i USA. I Norge har vi jo som kjent en statsreligion, som er grunnlovsfestet (enn så lenge). Allerede i paragraf 2 i grunnloven er religionen nevnt, hvor det fastslås at "Den evaneglisk-lutherske Religion forbliver Statens offisielle religion". I USA er det et viktig prinsipp at stat og religion ikke skal blandes. Men likevel er det kjent for alle at det nettopp var den kristne religion som var hovedinnflytelsen da USA ble dannet, først og fremst ved uavhengighetserlkæringen i 1776. Og fremdeles den dag i dag, starter hver eneste dag på hver eneste skole i USA med at barna sier frem et troskapsløfte til flagget, der det blant annet heter: "Jeg sverger troskap til flagget til Amerikas Forente Stater, og til republikken for hva den står for: En nasjon, under Gud, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle".
Nylig hadde barneskole der barna går et juleprogram, eller som det mer politisk korrekt heter: Et vinterprogram. Det var et fint program, og barna viste hva de hadde lært gjennom høsten. Det var både sang og spill, og barna var flinke. Men etter bnesten to timer der hvert klassetrinn hadde sin opptreden, slo det meg at det er virkelig godt vgjort å lage et slikt program og klare å unngå alt som har med kristendom å gjøre. Ingen av de kjente julesangene var med, for de har jo som kjent et kristent innhold, må vite. Og da kan de jo ikke være med! Men det var veldig mye om reinsdyr og snøen laver ned og snøflak og jingle bells... Men altså ingen ting om Jesusbarnet i krybben og glade jul, hellige jul og hyrder på marken og engler. Jo forresten, jeg observerte at ordet engel ble nevnt et par ganger. Kanskje er det noe på gang??
Dette blir dobbelt merkelig for meg når jeg vet at i forsamlingen av foreldre og besteforeldre så er kanskje over halvparten aktive kristne og kirkegjengere (går i kirken hver eneste søndag), og når jeg vet at rektor er aktiv frivillig i menigheten der vi går, som er en evangelisk menighet, ganske lik en norsk frimenighet. Jeg konfronterte han med det da jeg traff han i kirken en søndag, men svaret var som forventet: de har faktisk ikke lov til å ha med noe som handler om den kristne jula. Amerika er som kjent et samfunn som består av mennesker fra alle verdens hjørner, og alle tenkelig religioner er representert her.
Derfor er høytidsfeirngen slått sammen til en "sesong" av feiringer som begynner i slutten av november med Thanksgiving (som faktisk er den høytidsfeiringen som alle amerikanere kan feire sammen, uansett religion), fortsetter med jula for de kristne, og bl.a. hanukka for den relativt store jødiske befolkningen, og som avsluttes med nyttårsfeiringen. Av den grunn skal men helst ikke si Merry Christmas, men i stedet si Happy Holidays eller Season's Greetings. Hadde man hatt et God Jul i USA, hadde nok det vært en god løsning. Navnet har bokstavelig talt ikke noe med kristendom å gjøre, og jeg har hørt noen ytre seg med at det kunne vært en ting å innføre i USA også. På engelsk har man ordet Yule som er det somme som vår jul, men som egentlig henspeiler på vintersolverv.
De fleste her borte sier nok Happy Holidays, til folk de ikke kjenner, for eksempel i butikker og andre offentlige møtesteder. Jeg har vært ganske konsekvent med at jeg alltid bruker Merry Christmas, og jeg tviler sterkt på at jeg har virket støtende på en eneste en. Så når noen sier til meg: "Happy Holidays", svarer jeg konsekvent "Marry Christmas to you too". Enkelte ganger støter jeg på noen som sier Marry Christmas, og da prøver jeg å alltid takke for at de bruker nettop det uttrykket.
Hjemme i Norge ser jeg at i år som i fjor, og de fleste foregående år, går debatten rundt skolegudstjenestene før jul. Jeg håper den tradisjonen vil fortsette, og det er meget gledelig at foreldregrupper protesterer rundt omkring når en litt overivrig skoleadministrator bestemmer at skolegudstjenesten skal kuttes ut.
På mange måter hadde jeg ønsket at barna våre hadde vokst opp i den tradisjonen, der hele skolen går på gudstjeneste sammen. Jeg hadde også satt pris på om barna våre hadde lært kristendomskunnskap på skolen, slik vi gjorde da jeg vokste opp på 70-tallet. Men jeg er slett ikke interessert i at barna våre skal lære om for eksempel den islamske religionen. Da eldstemann gikk i første klasse, var Islam noe av det første som han lærte i KRL. Jeg må si jeg ble lettere sjokkert! Førsteklassinger har ikke de beste forutsetninger for å skille de forskjellig religionene fra hverandre. Så kanskje er det bedre at hjemmet, eventuelt kirka eller menigheten får hovedoppdraget for religionsundervisningen??
Nå i høst har jeg her fra USA fulgt med litt i debatten om den famøse programserien på NRK som heter Trekant. På nett-TV har jeg sett deler av programmene, og jeg må si jeg er glad vi ikke bor i Norge akkurat nå! Glad at jeg slipper den samtalen som foreldre må ta med sine barn eller tenåringer om hvorfor de ikke får lov å se på dette. Glad for at barna slipper presset fra klassekameratene "...Så du Trekant i går kveld?"
NRK har etter min mening lagt inn gode argument for å fjerne lisensen i mange år. Hvorfor i all verden skal innbyggerne i et land pålegges å betale en avgift til en mediabedrift som formidler verdier som står i direkte motsetning til det som store deler av befolkningen står for? Det er på høy tid å avskaffe NRK-lisensen. Personlig er jeg glad for at jeg slipper å betale den lenger. Det beste med NRK er at det ikke er reklame i kanalen, skjønt det er kanskje også en sannhet med modifikasjoner. Men jeg takker meg til reklameavbruddene for å slippe å være med å finansiere formidling av dårlige verdier.
Men dette skulle vel egentlig handle om jul.... Også i Det Hvite Hus forberedes julen. I følge nettsidene så heter det også her Holidays. Men kan man kalle juletreet for Holiday Tree? Det kan man tydeligvis ikke, for det heter fremdeles Christmas Tree. Hvor politisk ukorrekt det måtte vært. I enkelte situasjoner blir det ganske enkelt for dumt å være politisk korrekt. Juletreet vil alltid hete Christmas Tree på engelsk. Så får de som blir støtt heller bli det.
Ha en velsignet jul alle sammen!
Derfor er det for meg et stort paradoks at man er så livende redd for å støte noen med religionen i USA. I Norge har vi jo som kjent en statsreligion, som er grunnlovsfestet (enn så lenge). Allerede i paragraf 2 i grunnloven er religionen nevnt, hvor det fastslås at "Den evaneglisk-lutherske Religion forbliver Statens offisielle religion". I USA er det et viktig prinsipp at stat og religion ikke skal blandes. Men likevel er det kjent for alle at det nettopp var den kristne religion som var hovedinnflytelsen da USA ble dannet, først og fremst ved uavhengighetserlkæringen i 1776. Og fremdeles den dag i dag, starter hver eneste dag på hver eneste skole i USA med at barna sier frem et troskapsløfte til flagget, der det blant annet heter: "Jeg sverger troskap til flagget til Amerikas Forente Stater, og til republikken for hva den står for: En nasjon, under Gud, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle".
Nylig hadde barneskole der barna går et juleprogram, eller som det mer politisk korrekt heter: Et vinterprogram. Det var et fint program, og barna viste hva de hadde lært gjennom høsten. Det var både sang og spill, og barna var flinke. Men etter bnesten to timer der hvert klassetrinn hadde sin opptreden, slo det meg at det er virkelig godt vgjort å lage et slikt program og klare å unngå alt som har med kristendom å gjøre. Ingen av de kjente julesangene var med, for de har jo som kjent et kristent innhold, må vite. Og da kan de jo ikke være med! Men det var veldig mye om reinsdyr og snøen laver ned og snøflak og jingle bells... Men altså ingen ting om Jesusbarnet i krybben og glade jul, hellige jul og hyrder på marken og engler. Jo forresten, jeg observerte at ordet engel ble nevnt et par ganger. Kanskje er det noe på gang??
Dette blir dobbelt merkelig for meg når jeg vet at i forsamlingen av foreldre og besteforeldre så er kanskje over halvparten aktive kristne og kirkegjengere (går i kirken hver eneste søndag), og når jeg vet at rektor er aktiv frivillig i menigheten der vi går, som er en evangelisk menighet, ganske lik en norsk frimenighet. Jeg konfronterte han med det da jeg traff han i kirken en søndag, men svaret var som forventet: de har faktisk ikke lov til å ha med noe som handler om den kristne jula. Amerika er som kjent et samfunn som består av mennesker fra alle verdens hjørner, og alle tenkelig religioner er representert her.
Derfor er høytidsfeirngen slått sammen til en "sesong" av feiringer som begynner i slutten av november med Thanksgiving (som faktisk er den høytidsfeiringen som alle amerikanere kan feire sammen, uansett religion), fortsetter med jula for de kristne, og bl.a. hanukka for den relativt store jødiske befolkningen, og som avsluttes med nyttårsfeiringen. Av den grunn skal men helst ikke si Merry Christmas, men i stedet si Happy Holidays eller Season's Greetings. Hadde man hatt et God Jul i USA, hadde nok det vært en god løsning. Navnet har bokstavelig talt ikke noe med kristendom å gjøre, og jeg har hørt noen ytre seg med at det kunne vært en ting å innføre i USA også. På engelsk har man ordet Yule som er det somme som vår jul, men som egentlig henspeiler på vintersolverv.
De fleste her borte sier nok Happy Holidays, til folk de ikke kjenner, for eksempel i butikker og andre offentlige møtesteder. Jeg har vært ganske konsekvent med at jeg alltid bruker Merry Christmas, og jeg tviler sterkt på at jeg har virket støtende på en eneste en. Så når noen sier til meg: "Happy Holidays", svarer jeg konsekvent "Marry Christmas to you too". Enkelte ganger støter jeg på noen som sier Marry Christmas, og da prøver jeg å alltid takke for at de bruker nettop det uttrykket.
Hjemme i Norge ser jeg at i år som i fjor, og de fleste foregående år, går debatten rundt skolegudstjenestene før jul. Jeg håper den tradisjonen vil fortsette, og det er meget gledelig at foreldregrupper protesterer rundt omkring når en litt overivrig skoleadministrator bestemmer at skolegudstjenesten skal kuttes ut.
På mange måter hadde jeg ønsket at barna våre hadde vokst opp i den tradisjonen, der hele skolen går på gudstjeneste sammen. Jeg hadde også satt pris på om barna våre hadde lært kristendomskunnskap på skolen, slik vi gjorde da jeg vokste opp på 70-tallet. Men jeg er slett ikke interessert i at barna våre skal lære om for eksempel den islamske religionen. Da eldstemann gikk i første klasse, var Islam noe av det første som han lærte i KRL. Jeg må si jeg ble lettere sjokkert! Førsteklassinger har ikke de beste forutsetninger for å skille de forskjellig religionene fra hverandre. Så kanskje er det bedre at hjemmet, eventuelt kirka eller menigheten får hovedoppdraget for religionsundervisningen??
Nå i høst har jeg her fra USA fulgt med litt i debatten om den famøse programserien på NRK som heter Trekant. På nett-TV har jeg sett deler av programmene, og jeg må si jeg er glad vi ikke bor i Norge akkurat nå! Glad at jeg slipper den samtalen som foreldre må ta med sine barn eller tenåringer om hvorfor de ikke får lov å se på dette. Glad for at barna slipper presset fra klassekameratene "...Så du Trekant i går kveld?"
NRK har etter min mening lagt inn gode argument for å fjerne lisensen i mange år. Hvorfor i all verden skal innbyggerne i et land pålegges å betale en avgift til en mediabedrift som formidler verdier som står i direkte motsetning til det som store deler av befolkningen står for? Det er på høy tid å avskaffe NRK-lisensen. Personlig er jeg glad for at jeg slipper å betale den lenger. Det beste med NRK er at det ikke er reklame i kanalen, skjønt det er kanskje også en sannhet med modifikasjoner. Men jeg takker meg til reklameavbruddene for å slippe å være med å finansiere formidling av dårlige verdier.
Men dette skulle vel egentlig handle om jul.... Også i Det Hvite Hus forberedes julen. I følge nettsidene så heter det også her Holidays. Men kan man kalle juletreet for Holiday Tree? Det kan man tydeligvis ikke, for det heter fremdeles Christmas Tree. Hvor politisk ukorrekt det måtte vært. I enkelte situasjoner blir det ganske enkelt for dumt å være politisk korrekt. Juletreet vil alltid hete Christmas Tree på engelsk. Så får de som blir støtt heller bli det.
Ha en velsignet jul alle sammen!
mandag 6. desember 2010
Å koke rømmegrøt i Amerika
For en måneds tid sien fikk jeg slik lyst på rømmegrøt. Har egentlig aldri vært en stor fan av rømmegrøt, men det er merkelig med hva som ikke er så lett tilgjengelig. Når man ikke kan få det, så får man lyst på det. Her er det nemlig ikke bare å gå på en restaurant å be om rømmegrøt.
I Norge hadde jeg så vidt prøvd å koke rømmegrøt noen få ganger, og med tilfredsstillende resultat, vil jeg si. I hvertfall fikk jeg smøret til å komme ut. Så da tenkte jeg at når jeg fikk det til i Norge, må jeg jo få det til her i Amerika også. Så da bar det til butikken for å kjøpe rømme. Jeg visste jo selvsagt at jeg ikke kunne bruke lettrømme, så jeg kjøpte vanlig rømme. De hadde nemlig to typer, "Light Sour Cream" og "Sour Cream".
Jeg fant en oppskrift på Tine.no (hva skulle man ha gjort uten internett?), og satt i gang. Kokte rømmen noen minutter, og rørte inn "halvparten av melet". Blandingen begynte å koke, og jeg stirret så øyet ble stort og vått etter antydning til gult smør som da etter sigende skulle ha begynt å piple frem. Men nei, ingen antydning til smør. Jeg rørte og ventet, rørte og ventet. Etterhvert steg sannheten frem for meg. Man kan ikke koke rømmegrøt på amerikansk rømme.
Jeg gjorde likevel ferdig grøten, men uten at smøret kom frem. Den smakte ikke som den skulle heller, så jeg tenkte at jeg måtte infinne meg med et liv uten rømmegrøt. I hvertfall i Amerika.
Etter litt studering av innholdsfortegnelse av rømmen, og litt research på internett, fant jeg ut at den vanlige rømmen inneholder ca. 20% fett, mot 35% i Sæterrømme. Nytt håp! Bare jeg kunne finne en rømmetype med 35 % fett, så skulle nok rømmegrøten være i boks. Men etter et produktsøk hos flere store meierikjeder, kunne jeg ikke finne en eneste som hadde rømme med så mye fett. Derimot fant jeg ut at de alle hadde "Heavy Whipping Cream", noe som tilsvarer kremfløte, og den har et fettinnhold på 35 %. Men den var jo ikke sur. Det er jo sursmaken som gjør rømmegrøten god! Etter nye funderinger og internettsøk, fant jeg løsningen: Jeg måtte lage min egen rømme!
Av sted til butikken igjen, denne gang for å kjøpe fløte og rømme. Jeg slo fløten i en bolle, og vispet inn litt rømme og satte den på kjøkkenbenken. Etter ca. 30 timer, begynte den å bli tykk, og etter en smaksprøve kunne det konstateres at det hadde blitt rømme.
Så ble det nytt forsøk. Spenningen var stor da "halvparten av melet" var rørt i. Og jommen sa jeg smør! Der begynte den etterlengtede gule væsken å piple frem. Jeg skummet smøret, og skummet igjen, og igjen.... Til slutt hadde jeg relativt store mengder av flytende smør. Jeg gjorde ferdig grøten, og denne gangen smakte den litt bedre. Til og med vår utvekslingselev fra Colombia likte den norske rømmegrøten.
Nesten gang jeg lagde grøt, var for min norskklasse. Som seg hør og bør skal det serveres spekemat og flatbrød til rømmegrøten. Spekematen var det verre med, for det finnes stort sett ikke. Det nærmeste jeg kom, var en såkalt "Summer Sausage", som er en salt pølse, litt løsere enn vår spekepølse. Sist jeg var i Norge i begynnelsen av september, pakket jeg med meg en eske av nabo Arnfinn's flatbrød. Takket være god bagasjehåndtering av bakkemannskap på Værnes, Reykjavik og Minneapolis var flatbrødet overraskende helt da jeg åpnet kofferten. Elevene påstod alle at grøten var god. Forhåpentligvis var det ikke bare høflighetsfraser....
Ha en fortsatt god adventstid!
I Norge hadde jeg så vidt prøvd å koke rømmegrøt noen få ganger, og med tilfredsstillende resultat, vil jeg si. I hvertfall fikk jeg smøret til å komme ut. Så da tenkte jeg at når jeg fikk det til i Norge, må jeg jo få det til her i Amerika også. Så da bar det til butikken for å kjøpe rømme. Jeg visste jo selvsagt at jeg ikke kunne bruke lettrømme, så jeg kjøpte vanlig rømme. De hadde nemlig to typer, "Light Sour Cream" og "Sour Cream".
Jeg fant en oppskrift på Tine.no (hva skulle man ha gjort uten internett?), og satt i gang. Kokte rømmen noen minutter, og rørte inn "halvparten av melet". Blandingen begynte å koke, og jeg stirret så øyet ble stort og vått etter antydning til gult smør som da etter sigende skulle ha begynt å piple frem. Men nei, ingen antydning til smør. Jeg rørte og ventet, rørte og ventet. Etterhvert steg sannheten frem for meg. Man kan ikke koke rømmegrøt på amerikansk rømme.
Jeg gjorde likevel ferdig grøten, men uten at smøret kom frem. Den smakte ikke som den skulle heller, så jeg tenkte at jeg måtte infinne meg med et liv uten rømmegrøt. I hvertfall i Amerika.
Etter litt studering av innholdsfortegnelse av rømmen, og litt research på internett, fant jeg ut at den vanlige rømmen inneholder ca. 20% fett, mot 35% i Sæterrømme. Nytt håp! Bare jeg kunne finne en rømmetype med 35 % fett, så skulle nok rømmegrøten være i boks. Men etter et produktsøk hos flere store meierikjeder, kunne jeg ikke finne en eneste som hadde rømme med så mye fett. Derimot fant jeg ut at de alle hadde "Heavy Whipping Cream", noe som tilsvarer kremfløte, og den har et fettinnhold på 35 %. Men den var jo ikke sur. Det er jo sursmaken som gjør rømmegrøten god! Etter nye funderinger og internettsøk, fant jeg løsningen: Jeg måtte lage min egen rømme!
Av sted til butikken igjen, denne gang for å kjøpe fløte og rømme. Jeg slo fløten i en bolle, og vispet inn litt rømme og satte den på kjøkkenbenken. Etter ca. 30 timer, begynte den å bli tykk, og etter en smaksprøve kunne det konstateres at det hadde blitt rømme.
Så ble det nytt forsøk. Spenningen var stor da "halvparten av melet" var rørt i. Og jommen sa jeg smør! Der begynte den etterlengtede gule væsken å piple frem. Jeg skummet smøret, og skummet igjen, og igjen.... Til slutt hadde jeg relativt store mengder av flytende smør. Jeg gjorde ferdig grøten, og denne gangen smakte den litt bedre. Til og med vår utvekslingselev fra Colombia likte den norske rømmegrøten.
Nesten gang jeg lagde grøt, var for min norskklasse. Som seg hør og bør skal det serveres spekemat og flatbrød til rømmegrøten. Spekematen var det verre med, for det finnes stort sett ikke. Det nærmeste jeg kom, var en såkalt "Summer Sausage", som er en salt pølse, litt løsere enn vår spekepølse. Sist jeg var i Norge i begynnelsen av september, pakket jeg med meg en eske av nabo Arnfinn's flatbrød. Takket være god bagasjehåndtering av bakkemannskap på Værnes, Reykjavik og Minneapolis var flatbrødet overraskende helt da jeg åpnet kofferten. Elevene påstod alle at grøten var god. Forhåpentligvis var det ikke bare høflighetsfraser....
Så slik gikk det til da jeg kokte rømmegrøt i Amerika. Neste post på programmet er lutefisk. Men det skal bli enklere, for det har nemlig nærbutikken her i sortimentet hele året! Ikke mye riktignok, men det holder lenge med et par pakker for meg. I familien er det nemlig bare jeg som liker lutefisk. Rømmegrøt derimot, verdsettes av hele gjengen!
tirsdag 23. november 2010
Så ble det blogging likevel....
Velkommen til bloggen min!
Etter å ha fundert på saken i over ett år, og vurdert frem og tilbake, har jeg bestemt meg: Det blir blogg! Jeg har til tider litt skrivekløe, og jeg har ofte lyst til å skrive om observasjoner og opplevelser som jeg har. I tillegg kan jeg ha meninger om dette og hint som jeg noen ganger har lyst til å få ut.
Jeg håper den ikke blir for selvsentrert. Forhåpentligvis blir det ikke alt for mye skriverier om meg og familien. Litt vil det nok bli, men dersom noen synes det blir for mye, vil jeg gjerne ha tilbakemelding på det. Legg gjerne også inn kommentarer til innleggene. Tanken er at det skal bli en blanding av observasjoner og opplevelser av en immigrant til USA, og noen meningsytringer. Jeg har en fortid som politisk (noenlunde) aktiv, og det slipper ikke så lett taket! Så noen politiske ytringer vil det sikkert bli. Som tidligere politiker er jeg også veldig interessert i å følge med på politikk her i USA. Jeg har i hvertfall funnet ut at det er VELDIG forskjellig fra kommunestyret i Rennebu, for å si det mildt!!
Jeg gikk altså til det skrittet å flytte til Amerika med familie sommeren 2009. Det vil si, jeg har fortsatt jobben min i Norge. Arbeidsgiveren min har vært snill å innvilge meg permisjon til september 2011. Og så har jeg fortsatt gård og hjem i Skjervgrenda. Nabo Per Arild driver gården, og selv driver jeg skogen. Så vi er formelt fortsatt bosatt i Norge, og betaler skatt til Rennebu kommune. Fikk forresten en kraftig restskatt som jeg holder på å betale på...
Vi trives godt her i USA. Vi har bosatt oss lengst sør i Wisconsin, i Elkhorn, bare halvannen time nord for Chicago. 45 minutter unna er millionbyen Milwaukee, og en time unna den andre veien er Madison, hovedstaden i Wisconsin.
Shelly (kona) jobber på Big Foot Union High School i Walworth. Barna går på skole på Tibbets Elementary School, og trives godt der. Vi er også veldig godt fornøyd med skolen. Selv driver jeg for det meste med reiseliv (foruten å være hjemmeværende husfar). Jeg jobber sammen med et par andre firma. Overseas Travel, med base på Byneset utenfor Trondheim, arrangerer turer for nordmenn til USA. jeg har hatt gleden av å være med som reiseleder to ganger på en tur som går fra kyst til kyst, fra New York til San Francisco. Jeg samarbeider også med et turselskap her i Wisconsin, Supreme Travel, som arrangerer turer for kor og korps i videregående skole. Her forsøker jeg å selge turer, og jeg er reiseleder for turene. Vi merker godt den dårlige økonomien i turbransjen. Men nå har det faktisk løsnet litt, og jeg har da fått solgt noen turer til neste år, og jeg håper på å få dra i land kanskje tre kontrakter til for studenttursesongen, som her i USA er fra mars til juni.
Nok om det. Hva som vil komme på disse bloggsidene etterhvert, er ikke godt å si. Det får tiden vise. Og det spørs litt om hva som hender også. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli noen kommentarer om Norge, sett utenfra. Kanskje med litt amerikanske briller? Vi får se!
Etter å ha fundert på saken i over ett år, og vurdert frem og tilbake, har jeg bestemt meg: Det blir blogg! Jeg har til tider litt skrivekløe, og jeg har ofte lyst til å skrive om observasjoner og opplevelser som jeg har. I tillegg kan jeg ha meninger om dette og hint som jeg noen ganger har lyst til å få ut.
Jeg håper den ikke blir for selvsentrert. Forhåpentligvis blir det ikke alt for mye skriverier om meg og familien. Litt vil det nok bli, men dersom noen synes det blir for mye, vil jeg gjerne ha tilbakemelding på det. Legg gjerne også inn kommentarer til innleggene. Tanken er at det skal bli en blanding av observasjoner og opplevelser av en immigrant til USA, og noen meningsytringer. Jeg har en fortid som politisk (noenlunde) aktiv, og det slipper ikke så lett taket! Så noen politiske ytringer vil det sikkert bli. Som tidligere politiker er jeg også veldig interessert i å følge med på politikk her i USA. Jeg har i hvertfall funnet ut at det er VELDIG forskjellig fra kommunestyret i Rennebu, for å si det mildt!!
Jeg gikk altså til det skrittet å flytte til Amerika med familie sommeren 2009. Det vil si, jeg har fortsatt jobben min i Norge. Arbeidsgiveren min har vært snill å innvilge meg permisjon til september 2011. Og så har jeg fortsatt gård og hjem i Skjervgrenda. Nabo Per Arild driver gården, og selv driver jeg skogen. Så vi er formelt fortsatt bosatt i Norge, og betaler skatt til Rennebu kommune. Fikk forresten en kraftig restskatt som jeg holder på å betale på...
Vi trives godt her i USA. Vi har bosatt oss lengst sør i Wisconsin, i Elkhorn, bare halvannen time nord for Chicago. 45 minutter unna er millionbyen Milwaukee, og en time unna den andre veien er Madison, hovedstaden i Wisconsin.
Shelly (kona) jobber på Big Foot Union High School i Walworth. Barna går på skole på Tibbets Elementary School, og trives godt der. Vi er også veldig godt fornøyd med skolen. Selv driver jeg for det meste med reiseliv (foruten å være hjemmeværende husfar). Jeg jobber sammen med et par andre firma. Overseas Travel, med base på Byneset utenfor Trondheim, arrangerer turer for nordmenn til USA. jeg har hatt gleden av å være med som reiseleder to ganger på en tur som går fra kyst til kyst, fra New York til San Francisco. Jeg samarbeider også med et turselskap her i Wisconsin, Supreme Travel, som arrangerer turer for kor og korps i videregående skole. Her forsøker jeg å selge turer, og jeg er reiseleder for turene. Vi merker godt den dårlige økonomien i turbransjen. Men nå har det faktisk løsnet litt, og jeg har da fått solgt noen turer til neste år, og jeg håper på å få dra i land kanskje tre kontrakter til for studenttursesongen, som her i USA er fra mars til juni.
Nok om det. Hva som vil komme på disse bloggsidene etterhvert, er ikke godt å si. Det får tiden vise. Og det spørs litt om hva som hender også. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli noen kommentarer om Norge, sett utenfra. Kanskje med litt amerikanske briller? Vi får se!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)