Etter en lengre bloggepause, er det tid for et nytt blogginnlegg. Denne gangen om nominsasjonen til presidentvalget i USA.
Politikk har alltid interessert meg, og her i USA er det veldig interessant å følge nominasjonsprosessen frem til presidentvalget i november. Jeg har ikke stemmerett fordi jeg ikke er borger, så jeg følger valgkampen som en observatør. Og det er kanskje like greit. Dersom jeg hadde hatt stemmerett vet jeg sannelig ikke hvem jeg hadde stemt på.
President Obama sitter helt trygt som Demokratenes kandidat. Ingen ser ut til å utfordre han. Men det er langt større spenning knyttet til hvem som blir Republikanernes kandidat.
Det har vært en merkelig valgkamp. De fleste tror nok at Mitt Romney vinner. Han har alltid vært stabilt høyt oppe på meningsmålingene, men nesten aldri vinner. Det har alltid vært en som har vært foran ham. Siden de håpefulle presidentspirene kunngjorde sitt kandidatur her sist sommer, har meningsmålingene vært som en berg og dalbane. Den ene etter den andre har ledet, for så å falle tilbake til nesten ingen oppslutning. Først var det Michele Bachmann, en konservativ kandidat fra Minnesota, som hadde stor støtte fra den såkalte Tea-Party bevegelsen. Hun ledet tidlig, men falt tilbake til "skyggenes dal" og klarte aldri å komme seg opp derifra. Hun satset veldig hard på den aller første staten som hadde nominsajonsvalg, Iowa. Det er staten der hun ble født, og en generelt konservativ stat. Men med kun 5% oppslutning havnet hun nesten sist, og trakk seg dagen etter nominsajonsvalget.
Så trådte Rick Perry frem på arenaen. en relativt populær guvernør fra Texas, og en favoritt blant evangeliske kristne. Men han led samme skjebne som Bachmann. Han hadde et par veldig dårlige debatter, og det toppet seg da han fikk totalt jernteppe da han skulle nevne fire departement som han ville legge ned dersom han ble president. Han kom på tre av dem, men den fjerde kom han ikke på. Perry trakk seg i midten av januar.
Så var det Herman Cain, en vellykket forretningsmann av afrikansk-amerikansk opprinnelse. Han var lenge nede i skyggenes dal, men etter hvet som de andre forsvant, steg populariteten hans. Hans mantra var en helt ny skattemodell, den såkalte 9-9-9-modellen, som betød flat beskatning på 9% for nær sagt alt og alle. Som vanlig, må man vel si, så kom det frem opplysninger om hans tidligere liv, og det kom beskyldninger om at han hadde hatt et utenomekteskaplig forhold over en lengre periode. Han benektet selvsagt alle beskyldninger, men han endte opp med å trekke sitt kandidatur før de kom så langt som til første nominsjonsvalg.
Så har vi Newt Gingrich. Tidlig i prosessen kom det frem at han hadde store problemer i valgkamporganisasjonen sin, og flere av de ledende personene trakk seg. Alle trodde at de forlot et synkende skip, og ingen trodde at han noen gang ville hevde seg i toppen. Men mot alle odds, vant han den tredje staten: South Carolina.
En annen meget interessant kandidat er eldstemann i racet, Ron Paul. Han er en såkalt liberalist, og har en del kontroversielle standpunkter. Blant annet er hans ultimate mål å redusere den føderale administrasjonen til et minimum. Han mener at all makt som i dag finnes i Washington, kan delegeres ned til den enkelte delstat. Men det blir jo etter min mening litt vel sært når han blant annet vil privatisere hele den nasjonale flytrafikkadministrasjonen! Jeg tror nok at det er en del som med god grunn er redd for hva det vil føre til av flysikkerhet i USA. Jeg tror jeg med stor grad av sikkerhet kan si at Ron Paul aldri vil bli USAs president. Men det er et veldig interessant fenomen at han har stor appell blant de yngre velgerne. Og jeg må selv si at han argumenterer veldig godt for sine standpunkter i debattene.
Rick Santorum er regnes som en av de mer ubetydelige under hele nominasjonsprosessen, men han gikk faktisk hen og vant valget i Iowa. Riktignok bare med noen stemmers overvekt i forhold til Romney, og etter at stemmene var talt opp igjen. Santorum er også en favoritt blant evangeliske kristne. Min navnebror Erling Rimehaug i Vårt Land kommenterte like etter valget i Iowa at dette valgresultatet gjorde kanskje Santorum til en aktuell visepresidentkandidat, sammen med presidentkandidat Romney? Slett ingen dum tanke!
Gjennom all denne berg-og-dalbanen for så mange kandidater, så har Mitt Romney stått støtt, som den evige nummer to. Det er først nå på nyåret at han har vært litt mer konsekvent å finne på toppen av meningsmålingene. Men hva kan grunnen være til det? Det ser nesten ut som om Republikanerne har nesten panikkartet prøvd å finne en annen enn Romney. Hvorfor?
Det er nok et par grunner til det, og det viktigste tror jeg er hans religionstilknytning. Han er nemlig mormoner. Å få en mormoner inn i det hvite hus sitter nok lang inne hos veldig mange amerikanere. De fleste kirkesamfunn i USA vil karakterisere mormonerne som en ikke-kristen religion. I hvertfall ligger den helt i utkanten av hva man kan kalle en kristen kirke. Det er jo fremdeles mange som hevder at de egentlig ikke helt har avskaffet polygamiet, dvs. flerkoneriet, selv om det offisielt ble avskaffet på 1800-tallet, og da som et resultat av at Utah (der de fleste mormonerne bor) ikke ble godkjent som stat av kongressen så lenge de ikke avskaffet polygamiet.
En annen grunn er nok at han blir ett på som litt for pragmatisk i forhold til en del kjernesaker. Han var en periode guvernør i staten Massachusetts, og gjorde en god jobb med å snu en skakkjørt økonomi der. Under hans tid ble det innført en lov om helsestell, som langt på vei sikrer helsestell for alle. Mange republikanere er derfor redd for at han ikke er nok i mot Obamas lov som ble vedtatt for et års tid siden. Romney sier selv at noe av det første han vil gjøre er å reversere "Obamacare", men i og med at han som guvernør i Massachusetts innførte en lov som ligner, er det mange som trekker hans motstand mot "Obamacare" i tvil.
Men at han er en dytig leder, er det liten tvil om. En av bragdene hans er at han kom inn og berget Salt Lake City OL i 2002 fra økonomisk ruin. Jeg husker at Petter Rønningen, som var aktiv for å få OL til Lillehammer i sin tid, og som var rådgiver for Salt Lake City-OL, skrøt ganske så uhemmet av Mitt Romney og for det arbeidet han gjorde for å berge OL.
Jeg har hele tiden sagt at jeg tror den eneste som har sjans til å slå Obama i presidentvalget, er Romney. Den andre mulige kandidaten, slik det ser ut akkurat nå, er Newt Gingrich, og jeg tror ikke han har noen mulighet mot Obama. Om et par dager er det primærvalg i Florida, som er en stor og viktig stat. Nå, et par dager før, viser meningsmålingene nesten dødt løp mellom de to. Jeg hørte en kommentator si nylig at han tror den republikanske partiledelsen nå har litt panikk for muligheten for at Gingrich faktisk skal seile opp som en favoritt. Jeg tror nok han har rett. Gingrich er nok langt oppe akkurat nå av akkurat samme grunn som alle de andre tidligere: De vil ikke ha Romney!
Et interessant spørsmål blir da: Er det bedre med en katolikk (Gingrich) i det hvite hus, som har lagt to skilsmisser bak seg, og som er gift for tredje gang, enn en mormoner, som fortsatt er gift med den første og eneste kvinnen han giftet seg med?
Mens republikanerne kjemper seg i mellom, sitter demokratene og gnir seg i hendene! Jo mer grums de republikanske kandidatene finner om hverandre, desto bedre er det for Obama. Og jeg føler meg helt trygg på at demokratene sitter og observerer kampen mellom republikanerne, og suger til seg hvert eneste lille argument som kan brukes mot den som til slutt blir republikanernes kandidat.
Det skal bli interessant å se hvordan Romney eller Gingrich klarer å hamle opp med Obama i debattene som kommer når den virkelige presidentvalgkampen begynner.
