Å koke rømmegrøt i Amerika

For en måneds tid sien fikk jeg slik lyst på rømmegrøt. Har egentlig aldri vært en stor fan av rømmegrøt, men det er merkelig med hva som ikke er så lett tilgjengelig. Når man ikke kan få det, så får man lyst på det. Her er det nemlig ikke bare å gå på en restaurant å be om rømmegrøt.

I Norge hadde jeg så vidt prøvd å koke rømmegrøt noen få ganger, og med tilfredsstillende resultat, vil jeg si. I hvertfall fikk jeg smøret til å komme ut. Så da tenkte jeg at når jeg fikk det til i Norge, må jeg jo få det til her i Amerika også. Så da bar det til butikken for å kjøpe rømme. Jeg visste jo selvsagt at jeg ikke kunne bruke lettrømme, så jeg kjøpte vanlig rømme. De hadde nemlig to typer, "Light Sour Cream" og "Sour Cream".

Jeg fant en oppskrift på Tine.no (hva skulle man ha gjort uten internett?), og satt i gang. Kokte rømmen noen minutter, og rørte inn "halvparten av melet". Blandingen begynte å koke, og jeg stirret så øyet ble stort og vått etter antydning til gult smør som da etter sigende skulle ha begynt å piple frem. Men nei, ingen antydning til smør. Jeg rørte og ventet, rørte og ventet. Etterhvert steg sannheten frem for meg. Man kan ikke koke rømmegrøt på amerikansk rømme.

Jeg gjorde likevel ferdig grøten, men uten at smøret kom frem. Den smakte ikke som den skulle heller, så jeg tenkte at jeg måtte infinne meg med et liv uten rømmegrøt. I hvertfall i Amerika.

Etter litt studering av innholdsfortegnelse av rømmen, og litt research på internett, fant jeg ut at den vanlige rømmen inneholder ca. 20% fett, mot 35% i Sæterrømme. Nytt håp! Bare jeg kunne finne en rømmetype med 35 % fett, så skulle nok rømmegrøten være i boks. Men etter et produktsøk hos flere store meierikjeder, kunne jeg ikke finne en eneste som hadde rømme med så mye fett. Derimot fant jeg ut at de alle hadde "Heavy Whipping Cream", noe som tilsvarer kremfløte, og den har et fettinnhold på 35 %. Men den var jo ikke sur. Det er jo sursmaken som gjør rømmegrøten god! Etter nye funderinger og internettsøk, fant jeg løsningen: Jeg måtte lage min egen rømme!

Av sted til butikken igjen, denne gang for å kjøpe fløte og rømme. Jeg slo fløten i en bolle, og vispet inn litt rømme og satte den på kjøkkenbenken. Etter ca. 30 timer, begynte den å bli tykk, og etter en smaksprøve kunne det konstateres at det hadde blitt rømme.

Så ble det nytt forsøk. Spenningen var stor da "halvparten av melet" var rørt i. Og jommen sa jeg smør! Der begynte den etterlengtede gule væsken å piple frem. Jeg skummet smøret, og skummet igjen, og igjen.... Til slutt hadde jeg relativt store mengder av flytende smør. Jeg gjorde ferdig grøten, og denne gangen smakte den litt bedre. Til og med vår utvekslingselev fra Colombia likte den norske rømmegrøten.

Nesten gang jeg lagde grøt, var for min norskklasse. Som seg hør og bør skal det serveres spekemat og flatbrød til rømmegrøten. Spekematen var det verre med, for det finnes stort sett ikke. Det nærmeste jeg kom, var en såkalt "Summer Sausage", som er en salt pølse, litt løsere enn vår spekepølse. Sist jeg var i Norge i begynnelsen av september, pakket jeg med meg en eske av nabo Arnfinn's flatbrød. Takket være god bagasjehåndtering av bakkemannskap på Værnes, Reykjavik og Minneapolis var flatbrødet overraskende helt da jeg åpnet kofferten. Elevene påstod alle at grøten var god. Forhåpentligvis var det ikke bare høflighetsfraser....

Så slik gikk det til da jeg kokte rømmegrøt i Amerika. Neste post på programmet er lutefisk. Men det skal bli enklere, for det har nemlig nærbutikken her i sortimentet hele året! Ikke mye riktignok, men det holder lenge med et par pakker for meg. I familien er det nemlig bare jeg som liker lutefisk. Rømmegrøt derimot, verdsettes av hele gjengen!

Ha en fortsatt god adventstid!